Framsiden

Retningslinjer for klatreanlegg og vegger til konkurranser

Klatreanlegg

De fleste store klatreanlegg som bygges i Norge skal kunne tilfredstille kravene fra klatrere på ulikt nivå, fra nybegynnere til toppklatrere. Hvor bratt veggen er, er den faktoren som i størst grad påvirker hvilken brukergruppe en vegg passer for. NKF vil anslagsvis anbefale følgende prosentvis fordeling av det totale veggarealet på ulike typer bratthet:

  • Mindre enn 90 grader (kun egnet for barn og funksjonshemmede)
  • 90 grader (kun egnet for kurs, nybegynnere og oppvarming) ca 15-20%
  • 100 grader (egnet for de fleste brukergrupper unntatt vanskelig konkurranseruter og klatrere på et høyt nivå) ca 25-30 %
  • 110 grader (egnet for utøvere som har klatret 2 år og til nasjonale konkurranser) ca 25-30%
  • 120 grader (viderekomne og konkurranseruter) ca 10%
  • 130 grader (viderekomne og konkurranseruter ca 5-10%
  • Enda brattere veggpartier og takoverheng ca 5 %

Denne fordelingen er basert på erfaringer fra en rekke vegger I Norge. Erfaringene tilsier at en slik fordeling gjør det mulig å tilfredstille kravene fra alle brukerne. Dette forutsetter imidlertid at det totale arealet er relativt stort, gjerne over 300 kvadratmeter. I mindre klatreanlegg og ved bygging av klatrevegger vil man ofte måtte tilpasse veggens bratthet etter brukergruppene. Dette skyldes at hver seksjon av veggen bør være minst 2.5 meter bred og helst noe mer. Dersom man for eksempel bygger en vegg på 120 kvadratmeter, eksempelvis 12 meter høy og 10 meter bred, så vil man få plass til 3 til 4 seksjoner (illustrasjon). Da er det problematisk å få plass til alle de vinklene som er nevnt ovenfor. I de fleste tilfeller vil det beste alternativet være å kutte ut de minst og mest bratte vinklene. For eksempel kan man bygge en seksjon som er loddrett, en som er 10 grader overhengende, en som er 20 grader overhengende og en som er 30 grader overhengende. På en slik vegg vil nybegynnerne kunne utfolde seg på de to minst bratte seksjonene samtidig som viderekomne klatrerne kan trene på de to bratteste seksjonene.

 

Vegger som bygges utelukkende med tanke på kursvirksomhet for barn og funksjonshemmede trenger ikke å ha partier som er brattere enn rundt 100 grader. For slike brukergrupper, kan det også være aktuelt å bygge et mindre areal som sva (det vil si mindre enn 90 grader bratt).


Særskilte hensyn for konkurransevegger
Dersom man ønsker en vegg som skal kunne brukes av alle brukergrupper, er veggens totale klatreareal avgjørende for hvor godt veggen er egnet for konkurranser. Dette skyldes at man under en konkurranse trenger minst 6 konkurranseruter og for store konkurranser gjerne det dobbelte. Det å skru opp konkurranseruter er et tidkrevende arbeid, derfor ønsker man en vegg hvor det er mulig å ha flest mulig av konkurranserutene stående på veggen under hele konkurransen (Ofte går konkurransene over 2 dager) Hver konkurranserute bør ha en bredde på rundt 2,5 - 3 meter. Linjer som er egnet for konkurranser må være brattere enn 15 grader overhengende (105 grader). Partier av veggen som er rundt 30 - 45 grader overhengende er svært godt egnet. Siden dette er gjennomsnittstall er det noenlunde enkelt å regne ut hvor mange meter overhengende veggen blir dersom høyden er kjent. Når man designer vegger som også skal brukes til konkurranser er det viktig at veggen får en jevnt overhengende utforming. Partier som er mindre bratt en 90 grader (sva) er hvilepunkter og bør unngås. Man bør også unngå loddrette partier som går over i takoverheng. Den ideelle konkurranselinjen er ikke på noe sted mindre enn 90 grader bratt.

 

Vegger hvor det skal arrangeres konkurranser må være minst 14 meter høye. Dermed kan man også tilfredstille det internasjonale kravet om at rutene skal være minst 15 meter lange (rutene kan jo gå litt frem og tilbake så 12 meter er tilstrekkelig). Det ideelle er en vegg som er mellom 14 og 17 meter. Vegger som er høyere enn 20 meter blir fort vanskelige å vedlikeholde. Loddrett areal som er godt egnet til kurs og klatreaktivitet for barn og ungdom kan imidlertid med fordel være rundt 10 meter høyt. Det er en meget stor fordel dersom det finnes et oppvarmingsareal. som kan nås fra garderobene uten at man kan se selve hovedveggen. Dette skyldes at man i klatrekonkurranser ikke ønsker at deltagerne skal se klatrerutene før de skal klatre. I internasjonale konkurranser er dette et absolutt krav. I forbindelse med konkurranser løses dette av og til med at man henger opp presenninger som adskiller konkurranseveggen fra et tilstøtende oppvarmingsareal.


Oppvarmingsarealet er som hovedregel et buldrerom men kan også være en del av klatreveggen. Selve oppvarmingsarealet (klatrearealet) må ikke være så stort, selv om en konkurranse har mange deltagere trenger ikke alle å varme opp samtidig. Oppvarmingsrommet bør imidlertid ha et klatreareal på minimum 30 kvm, gjerne det dobbelte. Jo mindre rommet er jo viktigere er det at deltagerne fritt kan ha tilgang til annet areal hvor de kan tøy ut, slappe av, og kunne bruke garderober og toaletter.

Skruing av ruter er som sagt tidkrevende. Det bør derfor være mulig å få inn en lift i rommet. Sakselifter er dårlig egnet fordi veggen er overhengende og fordi de ikke takler støtdempende matter på gulvet. Derfor er det vanligste å bruke en hydraulisk lift med en arm ut til en kurv. Slike lifter er relativt store og tunge når de skal nå opp til 15-20 meter. For at man skal kunne få en slik inn bør klatrerommet ha en døråpning som har bredde x høyde på rundt 2,5 x 2,1 meter. Dersom døråpningen er mindre enn dette må den likevel være så stor at det er mulig å få inn en enkel sakselift. I en bratt vegg er lift et helt nødvendig verktøy for å kunne tilfredstillende utføre vedlikehold, rengjøring og regelmessig ruteskruing.

Fra alle steder i veggen bør det være mulig å falle bakover uten å treffe noen konstruksjoner (bæresøyler, rekkverk osv). Avstanden bakover bør være minst 3 meter, slik at man ikke kan treffe noe selv om man har fart ut fra veggen når man faller. Husk at man ved et fall fra toppen kan treffe konstruksjoner som stikker ut lengre nede. Dersom det er mindre avstand enn 3 meter må man montere matter som kan ta av for et eventuelt fall.

Nedenfor følger minimumskrav til de ulike arrangementene som kan være aktuelle. Kravene varierer etter antall deltagere, og etter hvilket nivå de er på.

 

Norgescup

  • Tildeles av NKF
  • Minst 6 konkurranseruter på veggen samtidig
  • Plass til 100-200 tilskuere
  • Garderobeplass og oppvarming til 40 deltagere

Norsk Mesterskap / Nordisk Mesterskap for juniorer

  • Tildeles av NKF
  • 10 konkurranseruter på veggen samtidig.
  • Plass til 400 tilskuere
  • garderobeplass og oppvarmingsareal til 80 deltagere


Nordisk mester for seniorer

  • Tildeles av NKF
  • Minst 5 konkurranseruter på veggen samtidig.
  • Rutene bør kunne gå på vegger som i snitt er brattere enn 25 grader
  • Plass til 400 tilskuere

European Youth Series  (EYS)

  • Konkurransen tildeles i samarbeid mellom NKF og IFSC (International Federation for Competition Climbing).
  • 15 konkurranseruter på veggen samtidig
  • Flest mulig av rutene bør kunne gå på vegger som i snitt er brattere enn 25 grader
  • Rutene må være minst 15 meter lange.
  • Plass til 400 tilskuere
  • Muligheter for å ha lift med filmteam i rommet mens det klatres er en fordel.
  • Garderobeplass og oppvarmingsareal til minst 150 deltagere
     

World Cup (WC)

  • Konkurransen tildeles i samarbeid mellom NKF og IFSC.
  • 5 konkurranseruter på veggen samtidig
  • Flest mulig av rutene bør kunne gå på vegger som i snitt er minst 25 - 40 grader.
  • Rutene må være minst 15 meter lange. 25-35 meter er normalt, noe som tilsvarer en vegghøyde på rundt 20 meter.
  • Garderobeplass og oppvarmingsareal til minst 150 deltagere
  • Muligheter for å ha lift med filmteam i rommet mens det klatres er en fordel.

I tillegg til bratthet er også strukturen på veggen viktig ved konkurranser. Ved konkurranser er det en fordel av veggen har minst mulig overflatestruktur. Vegger med svært mye struktur er uegnet til konkurranser. Dette skyldes at store permanente tak og hull i veggen gjør det mulig for gode klatrere å ta seg opp uten bruk av andre tak. Mye struktur favoriserer også lokale klatrere ved konkurranser (siden de kjenner veggen) og vil ikke bli akseptert ved internasjonale konkurranser. Slike vegger har også en svært ujevn overflate og svært få hull til klatretak. Dette gjør det vanskelig for rutesetteren ved en konkurranse å få plassert klatretakene der hvor det er ønskelig, noe som gjør slike vegger ytterligere uegnet til konkurranser. Disse veggene gir også mindre glede for en stor andel av brukerne fordi:

  • mye struktur reduserer utfordringer for alle unntatt nybegynnere
  • de blir fort svært glatte
  • store formasjoner og utspring øker sjansen betraktelig for skader ved fall.
  • det blir svært vanskelig å montere midlertidige formasjoner på veggen, noe som stadig blir vanligere i klatrekonkurranser.
  • Når man legger den høye kvadratmeterprisen på toppen, så synes det fornuftig å unngå denne typen vegger.

Selve veggen kan gjerne være tredimensjonal så lenge det er tilstrekkelig antall hull for klatretak. Det bør ikke være mindre enn 5 hull pr. kvm.