Framsiden

 

Våre samarbeidspartnere
 
 
 
 
 

 

Magasinet Klatring

 

 

 

Norges klatreforbund
 

Besøk og postadresse: 

Postboks 5000

0840 Oslo

klatring@klatring.no

<< Tilbake

 

 

 

Leiv Aspelund, NKF representant på BMC internasjonale samling rapporterer fra årets samling

"On behalf of all norwegian climbers, sorry for the tightness of the trousers on our representative at the BMC meet in Cornwall. We tried giving him a suitable pair, but he insisted on wearing his little sisters trousers."

Dette var beskjeden min såkalte kompis Ola Richardsen la inn på forumet på ukclimbing.com dagen før jeg reiste til Cornwall helt syd-vest i England for å delta på British Mountaineering Council (BMC) sin årlige internasjonale klatresamling som representant for Norge. Søknaden min hadde utrolig nok gått til topps, noe NKF begrunnet med at de vektla min pre-pubertale alder under 30 år. Nett-trolling og alderskvotering til tross, jeg var full av forventning i det jeg la meg til å sove på gulvet på Gardermoen fredag 12. mai for å ta et tidlig morgenfly til London dagen etter.

 

BMC har arrangert disse samlingene i årevis. Formålet er at klatrere fra hele verden skal bli kjent med hverandre og med klassisk britisk klatring. Det gamle kongeriket er kanskje aller mest kjent for klatring på gritstone, som for mange kan minne mer om highball-buldring enn tradklatring. Men britisk klatring er også viden kjent for klatring på sjøklipper og nettopp det er det endeløse muligheter for rundt Cornwall. Her er det også kileklatring som gjelder, men klippene er heldigvis noe mer sikringsvennlige.

 

Etter en kjapp flytur og en ikke fullt så kjapp togtur var jeg fremme i Penzance og sirkuset var i gang. Opplegget på samlingen var både enkelt og glimrende. Vi var omtrent 30 internasjonale gjester som bodde i The Count House, et gammelt hus mindre enn 10min gange unna Bosigran, det største og mest klassiske cragget i området. Hver dag ble vi guidet rundt på klippene av hver vår lokale helt. Selv bodde vi inne i huset, all inclusive, mens vertene som stort sett var i kategorien "godt voksne" måtte sove i telt og måtte i tillegg betale for å være med. Det var nesten så jeg fikk dårlig samvittighet, men bare nesten.

 

De tilreisende klatrerne var i alle aldre og på alle nivåer. Noen var i femtiårene, noen var knapt ferdige med puberteten. Noen la seg tidlig, mens andre forsynte seg mer rikelig av de inkluderte forfriskningene (representantene fra Finland og Irland utmerket seg mest på dette feltet). Noen hadde nesten aldri lagt en kile før, mens andre hadde meget imponerende merittlister bak seg.

 

Japanske Keita Kurakami var nok den aller skarpeste klatreren på samlingen og benyttet anledningen til å gjøre en sjelden repetisjon av James Pearson's "Walk of life" helgen før samlingen begynte. Ruten ble opprinnelig satt i E12 men står nå i E9. Uansett er det visstnok rundt norsk 9- eller 9-/9 på sparsommelige sikringer. På første ledforsøk tok Keita et 20m langt fall hvor to sikringer poppet før han ble stoppet av en mikrokam. Ruten ble levert på neste press. Senere på samlingen prøvde han å onsighte en E8 uten tau. Det endte med at han gikk seg fast og måtte reddes ut med et tau som ble firt ned fra toppen…

 

Samlingens første dag kom med strålende vær og 61 år gamle Mark tok meg med til Sennen, et flott crag med relativt korte ruter. Den lyse men grove granitten bød på spennende klatring og smertefull jamming med et spektakulært bakdrop i form av store bølger som krasjet inn rett under oss. Mark hadde klatret omtrent dobbelt så lenge som jeg har levd, men var fremdeles en sprek klatrer. Et bakkefall ble det riktignok, men det var all jolly good og stoppet ham ikke i det hele tatt.

 

Etter den fine starten fikk vi dessverre kjenne på klassisk engelsk vær i form av vind, regn og lave skyer de neste to dagene. Forsåvidt ikke et ukjent fenomen for en klatrer fra Rogaland, men i Cornwall er det dessverre ingen Sirekrok eller Loddefjord å søke tilflukt i. Dagene ble derfor brukt til å bygge internasjonale relasjoner samt å krangle med engelskmennene om standplassbygging og etikk.

 

Jeg har alltid beundret den britiske klatreetikken hvor bortimot ingen ting boltes og hvor onsight verdsettes høyt. De fleste er nok enige i at å onsighte en rute er mer imponerende enn å redpointe den, men britene tar det nesten til et nivå hvor alt annet enn onsight er verdiløst. Dette har dessverre den konsekvensen at mange klatrere når et nivå, gjerne rundt norsk sjuer, som de er bunnsolide på men som de aldri kommer seg videre fra.

 

Til gjengjeld ble jeg ekstremt imponert over det stabile nivået på de eldre vertene. På slutten av samlingen klatret jeg med supertrivelige Michael, som hadde en lang klatrekarriere bak seg og hadde klatret de fleste steder i verden fra Yosemite til Himalaya. Det føltes som jeg cragget med en av mine vanlige klatrekompiser til tross for at han var nesten 40 år eldre enn meg. Rolig og kontrollert grisekrimpet han seg opp det tynne cruxet på Stone Boom (E2), som jeg ville satt i norsk grad 7-/7, rett opp fra en hylle og kun sikret av et par grunne mikrokiler. En sterk prestasjon i en alder av 66 år, men på ingen måte unik i det engelske miljøet.

 

Etter de to regndagene i starten kom heldigvis solen tilbake og vi fikk strålende dager resten av oppholdet. 17. mai ble feiret på Bosigran med 17. mai-sløyfe festet på kalkposen. Dette cragget er et av de fineste i området med nydelig rød-gul granitt og ca 140 ruter på 2-3 taulengder. Ved første øyekast framstår veggene som noe rotete med flere hyller og store formasjoner. Linjeføringene virker også noe uelegante - helt til man begynner å klatre. Rutene byr nemlig på flott og jevn klatring på riss, dieder, lister, kaminer og offwidths i alle brattheter.

 

Andre crag som ble besøkt var Sennen, Carn Barra og Pordeneck Point. Disse craggene (og mange andre) er såkalte "tidal", det vil si at de er helt eller delvis påvirket av tidevannet og man må sjekke tidevannstabellene for å unngå ubehagelige overraskelser. Dette impliserer jo også at de ligger så nærme sjøen som det er mulig å komme, og siden det nesten alltid er store bølger i området som kontinuerlig dundrer inn skaper det spektakulære omgivelser å klatre i.

 

Hver kveld på samlingen var det felles middag og forskjellige sosiale opplegg, som foredrag og lokale pubmusikere som fyrte opp stemningen til det kunne minne om Ballesteinfestivalen i miniatyr. Siste kvelden var intet unntak og det ble en hard start på hjemreisen kl 07 neste morgen. Etter en lang reise på over et døgn kom jeg hjem med søvnunderskudd, hender som så ut som de hadde vært behandlet med et rivjern og en kropp som føltes som den hadde vært på en ukes langt russetreff. Sikre tegn på at det hadde vært en meget vellykket klatreferie med andre ord.

 

Så, vil jeg anbefale Cornwall til din neste klatreferie? Tja. Det finnes mer spektakulære destinasjoner både i Norge og andre steder i verden. I tillegg er været noe usikkert og området i seg selv byr ikke på de største kulturelle eller gastronomiske opplevelsene. På den andre siden er tradisjonell britisk klatring på sjøklipper noe alle tradklatrere bør ha på CV’en, både av historiske årsaker og fordi klatringen er kjempefin og unik. Men det finnes også andre steder i England hvor man finner dette og jeg tror den beste slagplanen er å dra til England, leie bil og så være litt fleksibel med destinasjon alt etter hva værmeldingen viser. Men hvis været er fint i Cornwall vil du garantert få flotte og minneverdige klatredager.

 

Til slutt vil jeg rette en stor takk til NKF som lot meg få dra på denne turen. Jeg vil på det sterkeste anbefale alle klatrere med kiler i skapet til å søke på neste års samling, det vil garantert gi deg en flott opplevelse, kontakter fra hele verden og en solid påfyll av motivasjon for klatring på naturlige sikringer.