Et integreringsprosjekt

av Roger Riise

Artikkel i Tromsø klatreklubbs jubileumsutgave av Stein og Stegjern desember 2007.


En vårdag i 2005 ble jeg bommet for fyr utenfor universitetet. Vi ble stående litt, og snakket om været og utsiktene for helga. Fyren skulle på tur, og muligens klatre om været tillot. Ikke akkurat mitt spesialfelt, men jeg fulgte da opp med et par spørsmål, så pass at det ble naturlig å spørre om navnet. Det var mitt første møte med Sjur Nesheim. Ikke det at navnet øyeblikkelig sa meg noe, men etterhvert mente jeg å erindre noe fra en klatreekspedisjon. Han bekreftet at jeg var på riktig spor.
 

Samtidig hadde en bekjent av meg invitert til å delta i klatreh allen. Her var det dratt opp et prosjekt for å gi klatring som tilbud til funksjonshemmede. Jeg har alltid betraktet fjellklatring som noe for særinger, en vågesport uten mål og mening. Men fascinerende å lese om de store ekspedisjonene. Jeg hadde lest en del av sorten. Dessuten hadde jeg som pur ungdom drevet litt med huleklatring i noen lokale grotter ute i Vesterålen. Ikke noe stort selvsagt, men så pass at vi måtte bruke tau og sågar en hjemmelaget taustige. I alle fall nok til at mitt opphav mer en en gang var betenkt.

Vel, jeg lot meg overtale og stilte i klatrehallen. Jeg får lånt det nødvendige, entrer hallen og blir møtt med et hei. Det er Sjur. Et sammentreff eller en utrolig snedig metodikk for å kapre prosjektdeltagere. Jeg vet ikke, men i alle fall er det slik at Sjur er koordinator og drivkraft for dette tiltaket.

Jeg blir anvist en rute kalt Snehvit, får på meg tauet, gjennomgår kameratsjekken, ogs så bærer det oppover. Største utfordring er egentlig at muskler som har vært brakk i årevis skal aktiveres. Takene er bra og plassert noenlunde naturlig, bortsett fra et par plasser. Nesten som å gå i en leider. At dette er god pedagogikk, et opplegg som skal gi meg en god opplevelse faller meg ikke i hu der og da. Ei heller ikke at ruten jeg klatrer antagelig har vanskelighetsgrad 0. Jeg når opp og kan dunke handa i taket. Hører stemmene fra dem nede på gulvet. Det er forbannet høyt. Føler på toppfestet der sikringstauet er festet med en karabinkrok, en svært spinkel karabinkrok. Et øyeblikk tviler jeg sterkt på om denne er beregnet på pesoner i klassen 100 pluss, men Sjur beroliger og instruerer. Jeg lar meg overtale, lener meg tilbake og lar Sjur besørge nedturen. Der og da ble jeg hektet på det som er i ferd med å bli en folkesport her i landet.

Prosjektet har leid hallen et par timer i uka. De påfølgende uker møter jeg trofast hver torsdag. Sjur er selvsagt der, og som regel et par medhjelpere. I mange uker er jeg dønn stiv i armene både torsdag og fredag, men langsomt bedrer teknikken seg. Jeg mestrer ruter med vanskelighetsgrad større enn 0.

Gruppa til Sjur er ikke stor, sjelden mer en fem, seks samtidig. I hovedsak dreierdet seg om mennesker med bevegelse- og synsproblematikk. Selv er jeg blind. Etter få uker i klatrehallen innså jeg at denne sporten er ideell for synshemmede. Farten er lav, ingen risiko for å kollidere med andre utøvere. Ingen fare for å miste retningen og gå seg vill. Her gjelder bare en retning - oppover. Klatring er utfordrende for mange muskelgrupper, og best av alt, balansen forbedres. God balanse er viktig når en ikke ser.

Gruppen tok pause før sommerferien, men dette er et 2-årig prosjekt, finansiert av midler fra helse- og rehabilitering, altså spillet Extra. 2. september 2005 er Sjur på mobilen. Han lurer på når vi skal starte opp for høsten, og dessuten har han gjort avtale om Tv-opptak med helse- og rehabilitering. Jeg har enda ikke avsluttet ferien, er i Milano. Vet at PK er i Sverige på bilferie, men Grete og Kjell kan stille opp. Prosjektet blir dokumentert på film. Utover høsten kan vi se glimt av dette i vignetten til Extra-spillet. Sjur har en sikker teft for dette med markedsføring.

Noen vil kanskje hevde at det i det minste er en fordel med ikke å se når en klatrer. En blir ikke distrahert av høyden. Dette stemmer ikke. Jeg er vel bevisst om høyden. I ruter med litt vanskelighetsgrad er det slik at takene ikke er der de burde være om livet skulle vært bekvemt. Jeg må søke etter takene, noe som krever at jeg til en hver tid er i balanse. Instruktørene snakker støtt om nødvendigheten av å være eksplosiv. Slik jeg tolker begrepet betyr det å være i bevegelse over et sted i ruten der en muligens er ute av balanse, men på vei mot et sikkert tak ved bevegelsens slutt. Dette synes temmelig umulig uten syn.

Etter denne erkjennelsen nøyer jeg meg med å opparbeide ferdigheter ut fra mine forutsetninger. Jeg klemmer kroppen inn til veggen for å finne takene, tar imot anvisninger fra den som sikrer, memorerer ruter. Det er likevel en stor opplevelse og spire til fortsatt innsats når en innimellom registrerer at ferdighetene bedrer seg. Ruter som var håpløse tidligere, blir beseiret. Jeg har dessuten gått over i ny vektklasse, 90 pluss.

Utpå vårparten i 2006 viser Sjur igjen sitt talent med media. Gruppen involveres i en samling på Beitostølen. Her deltar ikke undertegnede, men kontakten med andre miljøer danner grunnlaget for en nasjonal klatresamling i Tromsø. Det skal klatres ute og inne. Primitivt opplegg med komfort avgrenset til det sovepose og ryggsekk kan gi, men det er greit nok. Her er det klatringen som gjelder. Den nasjonale klatresamlingen blir en suksess, og en inspirasjon til omskriving av de personlige mål. Sjur har invitert Nordnytt til seansen. Er ikke så veldig giret på denne mediaeksponeringen. Jeg holder meg derfor i bakgrunen. Men akk. Etter klipping og redigering ender jeg opp med et sentralt fokus i Nordnytt. Kollegaer og venner oppdager hva min nye fritidsbeskjeftigelse er. Enda mer styr blir det da filmsnutten sendes i Norge Rundt. E-post fra fjern og nær viser at jeg også er avslørt overfor mitt nasjonale nettverk.

For meg resulterte denne samlingen i en ny erkjennelse. Teknikker jeg som blind har tilegnet meg, kan overføres til andre i samme situasjon. Kan det som på nevnte samling var utveksling av gode råd struktureres og omdannes til et pedagogisk opplegg for andre synshemmede klatrere?

Som blind er jeg avskåret fra å observere hvordan andre klatrere beveger seg, takler overheng, foretar fotbytte etc. Dette må formidles eller oppdages av klatreren selv. Det å ikke se innebærer også en orienteringshemning enten terrenget er horisontalt eller vertikalt. De profesjonelle studerer en rute og planlegger ferden før klatringen starter. Hvordan skal denne utfordringen angripes uten syn. En medhjelper som rådgir hvordan en skal bevege seg, er en mulighet. Mine erfaringer sier meg at slik rådgiving i det minste krever en presis fomidling som ikke kan misforståes. Kanskje jeg skulle starte med å studere hvordan kommunikasjonen mellom kartleser og bilfører foregår. Kanskje må jeg lete etter en teknologisk løsning, i alle fall til innebruk.

Helse- og rehabiliteringsprosjektet som det hele startet med, er over. Nå klatrer en liten gruppe fast i hallen på samme vilkår som øvrige brukere. Et par utendørsstunt er planlagt for sommeren, og kanskje satser vi på en klatretur til Spania neste år. Men er vi integrert? Spørsmålet diskuteres av og til i gruppen. Det er enda et stykke igjen til at vi kan hive oss med på klatretur til helga, om været tillater da.

 Roger Riise