Klatrekurs for funksjonshemmede i Tromsø

Høsten 2009 hadde Tromsø Klatreklubb (Tkk) et kurs i klatring for mennesker med syn og bevegelseshemmede. Kurset gikk over 6 ukedager ( hver torsdag). Her er en rapport fra Grete Kongsbak, synshemmed klubbutvikler i NKF:

 

Vi organiserte det slik at Anne Fhyn var instruktør, og helt på slutten kom også Stian med som instruktør. Vi andre som er synshemmet eller har en annen funksjonsnedsettelse, deltok også aktivt med i å undervise.

Vi fordelte oss slik at de som hadde brattkort, lot de som ikke hadde klatret før, fikk prøve seg i veggen. Det var i grunnen godt å bli trygg i veggen, og samtidig viste vi hverandre det vi kunne gjøre. Etter hvert fikk alle litt mer undervisning av Anne, slik at hun kunne forklare akkurat hvordan og hvorfor man gjorde slik de nå hadde prøvd seg på. Alle nye som kom og var med, ble mer og mer bitt av basillen. Det vi og har oppdaget med slike kurs, og samme det å ei egen gruppe som har en funksjonsnedsettelse, er at vi får snakket mye sammen og felles ting som andre ikke trenger tenke så mye på. Da tenker jeg på at det er viktig for oss å være flere når vi skal fortelle hvor skoen trykker, noe som ikke alltid er like lett å gjøre om man er alene. Dessuten innser vi klart at vi må spørre noen seende om hjelp av og til hvis det kun er synshemmede som klatrer sammen. Har vi ei som sitter i rullestol, så kan hun eller han for eksempel klare å se om toppfestet går gjennom begge karabinene. Ellers må vi nesten gå på led, eller klatre på ei rute rett ved siden av for å sjekke det. Dessuten er det alltid godt å prate med en likemann, selv om vi først og fremst konsentrerer oss om klatring og opplæring.

Mens Anne forberedte den enkelte på alt de skulle gjennom for å kunne ta bratt kort, så var vi alle med og trente den enkelte slik at de var forberedt på hva de måtte gjennom for å klare prøven. Vi fortsatte der Anne slapp, og lot den enkelte prøve å sikre på led. Vi øvde jevnt og trutt på åttetalls knuten, vi prøvde å la alle klatre på forskjellig vanskelighetsgrad, og vi som ikke var instruktører, viste det vi kunne, slik at nye kursdeltakere kunne prøve det samme.

Vi prøvde også på følelsen av å falle, eller vi fortalte hva som kunne gå galt hvis vi tredde feil gjennom karabinkroken når vi skulle sikre på led. Det ble mye konsentrasjon, og mye en til en læring fordi tre sysnhemmede kunne stå ved siden av hverandre, men kunne ikke helt se hva som skjedde, og da måtte man ta slike ting helt individuelt. Det gikk greit, men det tar selvfølgelig litt lenger tid, noe vi tar med som en erfaring.

 

Vi oppdaget dog etter hvert at en instruktør var lite for at alle skulle få brattkort i  løpet av seks uker. Det ble rett og slett for mye å gå gjennom for en instruktør. Heldigvis hadde de aller fleste som gikk kurset, mulighet til å være med noen flere ganger for å lære seg det riktige. Etter noen ekstra torsdager, har de aller fleste lært å sikre, og sikre på led. Vi har blitt en sammensveiset gjeng, som ønsker å fortsette å klatre sammen. To av de nye som startet i høst, har allerede skaffet seg eget klatreutstyr, og fått brattkortet, så det må bety at klatring virkelig betyr noe for den enkelte. Nå har vi blitt enda flere i klatregruppa ”RettOpp”, og vi vil gjerne holde flere slike kurs etter hvert. Vi har lært av dette siste kurset at det nok må være en eller to ganger lenger, eller vi må ha flere insruktører som hjelper til slik at kurset ikke trenger å vare over flere måndeder.

Som både blind eller bevegelseshemmede, bruker vi gjerne lenger litt lenger tid til å bli kjent med en rute, og dermed kreves det at flere kan veilede. Nå kan man jo spørre om ikke den som sikrer kan veilede litt, men det er ofte vanskelig fordi vi ikke ser forskjell på farger når det gjelder grep eller tak. Må nevne at de som denne gang tok brattkortet var ei blind, og ei rullestolbruker. Vi har enda et par som ikke har fått tatt brattkortet pga de har vært forhindret i å møte, men de skal få sjansen til å ta det, da de tross alt har gjennomført undervisningen.

Jeg kan til slutt nevne, at det de to til tre første gangene var litt vanskelig å kommunisere med dem som sikret hverandre, og kanskje verst for den som ikke kunne se. Det er så mye akustikk i hallen at med det samme det kommer folk som ikke deltar i kurset, og klatrer, så blir det så pass mye støy at den blinde ikke klarer å få med seg hva sikrere sier.

Det kurset vi akkurat er ferdig med, har ført til at vi er enda flere med en funksjonsnedsettelse som klatrer og har stor glede av det. Ikke bare det at vi trener, men vi får bedre balanse, koordinasjon, humør, og ikke minst så føler vi at vi er inkludert i Tromsø Klatreklubb. Det har vært en flott opplevelse å se at både syn og bevegelseshemmede tar brattkort. Det er også gøy at vi som ikke ser eller sitter i rullestol, er med på å lære opp andre. Neste gang du ser at det skal være et kurs for funksjonshemmede i klatring, så må du bare hive deg med. Det gir deg så mye mer enn du tror. Vi prøver også å ha det litt sosialt utenom klatringa ved at vi for eksempel går ut og spiser sammen. Det er jo ikke annen forskjell på meg og deg, utenom at jeg kanskje ikke ser så godt….

Takk til Tkk for et fint samarbeide, og en ekstra stor takk til Anne som har vært så engasjert og tålmodig med oss, og det samme gjelder Stian som er kommet inn som et friskt pust. Han lar oss ikke gi opp ved første forsøk, han er en skikkelig presser, men det lærer vi virkelig av. vi håper på mer flott samarbeide i år 2010! Vi er alt i gang med å planlegge nye kurs og turer. Den som ikke er med på noe slikt, går virkelig glipp av stor glede.

Mvh Grete Kongsbak
Klubbutvikler