Klatretur Costa Blanca 2007

Klatring på lette kalksteinsruter - fint for funksjonshemmede.

Kolsås klatreklubbs arrangerte klatrecamp for funksjonshemmede i Costa Blanca, oktober 2007.

Kolsås Klatreklubb har hatt ukentlig trening for funksjonshemmede gjennom mange år. Hver tirsdag møter deltagerne opp på Vulkan. De fleste har med seg foreldre eller støttekontakt. Legg til en trener eller to fra klatreklubben og vi har en lystig gjeng på galleriet et par timers tid. Her gjelder det å klatre helt til taket. Praten går og latteren sitter løst.

Innsatsviljen er beundringsverdig. Lenge har deltagerne på ”funkis-klatringa” hørt på med dårlig skjult misunnelse når vi andre forteller om klatreturer til Provence, Mallorca og El Chorro. Det kunne vært morro det….. Klubben sendte inn en søknad til Sosial og Helsedirektoratets ”nemd for fordeling av midler til ferie og fritidstiltak for funksjonshemmede”. Uten for store forventninger om å få noe særlig.

Jammen fikk vi bevilget tjue tusen kroner. Jippiii. Dette var en god start. Klatreforbundet bidro i reisekassa og Kolsås Klatreklubb som feirer 40-års jubileum i år, og har spanderbuksene på, spyttet inn instruktørlønn og en god del til. Slik kunne vi tilby veldig rimelig tur til deltagere og ledsagere.

På vårparten ble planer lagt. Det måtte være lett klatring og minimalt med anmarsj. Og varmt fint vær. Valget falt på Costa Blanca midt i oktober. Der er det ofte pent vær, relativt greit å få innkvartering og mye lett klatring.

I nærheten av Calpe er det et kurscrag med minst ti ruter grad 3+ til 4+ og maks 5 minutter anmarsj. Dit ville vi. Deltagerne meldte seg på utover sommeren. Vi synes opplegget ble så bra at vi like godt inviterte med oss deltagerne fra blindegruppa i Tromsø også.

14 oktober dro vi av gårde i grålysninga. Vi skulle møtes på Gardermoen klokka halv seks om morgenen. Etter hvert fikk vi samlet troppene, sjekket inn fryktelig mye bagasje og kom oss av gårde. Etter en tre-fire timers flytur ble det litt venting på leiebiler før vi satte kursen mot Calpe. Vi var 17 stykker totalt fordelt i to biler og en minibuss. Fire av deltagere var fra Kolsås Klatreklubb. Anders hadde med seg mor og Gunvor, Einar og Patrik hadde med seg to familiemedlemmer hver. Fra nord i landet kom Grete og Kjell med ledsager Birgit, Yvonne og Irene var med som trenere og Irene hadde tatt med kjæresten.

Sola skinte, shortsen var funnet frem og humøret var på topp. Bare en av oss hadde vært her før og etter to avkjøringer hadde alle bilene mistet hverandre, men vi regnet med å at alle ville finne frem etter hvert. Å finne fram viste seg denne gangen å bli ganske vanskelig. Da vi kom til Calpe var det vann over alt. Politi, militæret og brannfolk med pumper og digre biler var å se rundt omkring. Det hadde vært et voldsomt uvær de siste dagene og skadene var store. Det var fortsatt oversvømmelse i mange gater og kjellere, garasjeanlegg og lavtliggende etasjer var fulle av vann. Store områder var dekket med gjørme, palmer var brukket og masse ødelagte biler sto rundt omkring.

Det gikk ikke gikk an å kjøre til vår del av byen. Vi parkerte bilen og tak beina fatt langs strandpromenaden som var tørr, ren og full av lettkledde turister. Vi fant hotellet men ikke resepsjonen. Den lå helt under vann. Etter en god del leiting fikk vi utmerket hjelp og tildelt 6 leiligheter i et kjempeflott kompleks i nærheten. Vi begynte å samle troppene og i syvtiden var alle innkvartert og klar for middag.

Alle var slitne etter den strabasiøse reisedagen så vi startet uka med sovemorgen ettermiddagsklatring på ”Toix Oeste”. Her kan man kjøre helt frem til cragget. Trenerne slet litt med ”spaced” gammel bolting og rustne toppfester, så det tok litt tid og noen ukvemsord å få opp tau. Men det gjør ingenting når sola skinner, selskapet er godt og utsikten upåklagelig. Ved hjelp av litt ekstra sikringsmidler fikk vi opp to topptau og deltagerne fikk endelig prøve seg på kalksteinen. Dette var gøy.

Alle som ville fikk et par-tre turer i veggen mens resten av gjengen kom med muntre tilrop fra ”basecamp” nede på parkeringsplassen. Stemningen var høy på middagen om kvelden. Tirsdag morgen var vannet sunket da vi bunkret opp med lunch og solkrem og kjørte av gårde for en hel dag med klatring på ”Toix far Easte”. Fem minutters anmarsj er slett ikke så enkelt som man kunne tro når synet er minimalt, balansen er mangelfull, og beina ikke helt går dit man vil. Så da alle kom vel frem til foten av klatreveggen kunne vi puste lettet ut.

Lynkjappe klatrejenter fikk kapret oss et område av cragget og fikk opp tau på fire ruter rundt grad fire. Dette var supert. Alle deltagerne fikk klatre så mye de ville. Til og med et par mammaer fikk prøve seg i veggen. Da regnværet kom og jagde oss hjem i tre-tiden var alle godt fornøyde og ganske slitne.

Dagen etter var vi klar for langtur. Vi satte oss i bilene og kjørte til Sella hvor vi etter litt leiting fant frem til sektor ”El Cajon de Los Cuartos”. Dette er det et flott område med fire ruter på firernivået, og noen litt vanskeligere, samlet rundt en liten plass hvor det er hyggelig å være. Rutene var litt polerte så de fleste fikk noe å bryne seg på. Ved hjelp av stramt sikringstau og masse pågangsmot gikk det allikevel oppover. Dagen gikk med til masse klatring. Været var flott og vi ble solbrente og fine. Utpå ettermiddagen kjørte de fleste av oss sightseeing-tur langs svingete små innlandsveier til ”Guadalst” Her besøkte vi et slags slott høyt oppe på en klippe. Veldig vakkert. På vei hjem ble vi kjempesultne og spiste middag i utkanten av Altea. Det ble sein kveld før vi var hjemme på hotellet. Nå var folk slitne. Så da var det like greit at det regna dagen etter.

Dagen gikk med til å titte på klatrebutikken, gamlebyen og ødeleggelsene etter uværet i Calpe. Fredag morgen var det fint vær igjen og vi satte kursen mot nok en dag på ”Toix Far Oeste”. Her var det fortsatt mye ugjort. Hele dagen klatret vi der. Nå begynte det virkelig å bli sveis på sakene. De fleste hadde hatt fin progresjon på klatringa og de som hadde vært litt urutinerte på sikring hadde fått masse trening.

Patrik kom seg opp Energico 6a+. Ikke dårlig for en gutt som kun har klatra inne på galleriet på Vulkan før han dro til Costa Blanca. Fredag kveld hadde vi avslutningsmiddag med taler og gaver til Kjell som fylte 50 år og til alle flinke trenere og ledere. Så da gjensto bare lørdagen hvor vi somlet rundt i Calpe, gikk på cafe, solte oss og badet i Middelhavet før vi kjørte til flyplassen klokka fire for å reise hjem til høsten i Norge.

Tilbakemeldingene fra deltagerne etter turen er veldig positive, og vi som jobber med funksjonshemmede klatrere i Kolsås Klatreklubb synes turen gikk kjempefint.

Vi lærte at god og tidlig planlegging er viktig for å lykkes. Vi var mange hjelpere med. Det visste seg å være bruk for oss alle. Slike arrangementer er derfor avhengig av en viss økonomisk støtte for ikke å bli for kostbart for deltagerne. (Flybilletter og innkvartering for trenere og ledsagere, leiebiler osv) Området ved Calpe egnet seg godt fordi det finnes mange letter klatreruter der (grad 3+ til 4+). Og anmarsjen må være kort og ikke for ulendt. Det kan være mer utfordrende å gå i vanskelig terreng enn å klatre innbundet i stramt tau. Dette vil selvfølgelig avhenge av hva slags funksjonshemning deltagerne har.
Leiligheter bør også ha lett tilgjengelighet til butikker, restauranter og parkering i nærheten. Det gjør det hele mer smidig. Kalkstein er moro å klatre på for alle. Og lette kalksteinsruter har masse lommer, hull og bulker og er enklere å klatre enn glatte norske svaruter med små riss. Særlig for de som ser litt lite eller strever med å kontrollere armer og ben. Solskinn og lunch på strandpromenaden er deilig både for de som er funksjonshemmet og vi som ikke er det.

Tekst og bilder: Irene Andersen