Daglig liv i en tenkt klatreklubb

Dette handler om arbeid og gleder i "klatreklubben vår", som er oppdiktet, men virkelighetsnær. Kanskje du finner noe her som kan være til hjelp og nytte?

Klubben ble startet fordi vi klatrerne her på stedet hadde vage forestillinger om at det kunne være ålreit å ha klubb. Når vi nå er i gang, ser vi gode grunner til ikke å drive klubb og heller dra for å klatre, men det er for seint å snu nå.

Vi tenkte i alle fall det kunne være interessant for dere andre å lese litt om hvordan vi gjør tingene. Det gjelder å spare på kreftene og få mest mulig moro ut av det. Hvis dere har kommentarer eller forslag til noe lurere, får dere bare være så snill å gi oss beskjed – adressen finner du her.

 

Medlemmene
Vi er ganske forskjellige. De fleste av oss er unge voksne som fortsatt er i en slags ivrig etableringsfase, hvor vi allerede er ganske gode og erfarne, men hvor vi også stadig blir bedre og mer erfarne. Vi utforsker gjerne nye fjell og ruter, og vi lærer noe nytt hele tida. Vi er også ganske nysgjerrige etter å bli kjent med andre klatrere og høre om fjell og ruter vi kanskje kunne gå selv, men vi har veldig liten tid til å ta ansvar for styrearbeid eller arrangementer.

Andre av oss er eldre, etablerte og stort sett familiemennesker, og ganske klar over at vi aldri (mer) kommer til å imponere noen som klatrere, ihvertfall ikke andre klatrere, men vi fortsetter nå å dra på tur av og til. Mange av oss har kjæreste eller ektefelle som vi prøver å dele fjellets gleder med, oftest med begrenset hell. Vi har svært liten tid til å ta ansvar for styrearbeid eller arrangementer, men vi skjønner at en og annen må ta det på seg, skal det bli gjort.

Noen av oss har dessuten fått småbarn som er med på både det ene og det andre. Den store fordelen med barneklatring er forresten at familieforsørgere ser ut til å ha bedre tid enn andre, iallfall er det gjerne de som stiller opp når noe skal gjøres i klubben.

Det er også noen tenåringer som klatrer litt oppi her, og noen av dem har meldt seg inn. Det er nesten litt pinlig, for de blir liksom litt utafor i forhold til oss voksne, enten det er på tur eller klubbkveld, eller kanskje vi føler at de syns at vi er litt utafor. Samtidig vil vi jo gjerne at de skal høre til i klubben og klatre sammen med oss, så de kanskje unngår noe av det tullet vi selv fant på den gangen. Tenåringene fatter ikke at det trengs arbeid for å ha en klubb, de har som oftest dårlig tid, og dessuten kan de ikke gjøre så mye nytte for seg. Heldigvis er de ofte ganske søte, og det går an å lære dem opp, selv om det tar tid.

 

Styret
Styrearbeidet og spesielt ledervervet går ut på nettopp å styre eller lede klubben – helst i en hensiktsmessig retning. Dagens situasjon er jo ikke noe å være ubetinget fornøyd med i denne klubben. Derfor skulle lederen først og fremst vært en som har et godt øye for mulige forbedringer, og som klarer å få med seg folk på å gjennomføre dem. Samtidig har lederen hovedansvaret for økonomi og regnskap, og for at klubben drives og styres på en demokratisk måte. I tillegg er det viktig at lederen fyller den viktige rollen som sosialt tyngdepunkt.

Hele styret skal først og fremst ta viktige avgjørelser i fellesskap. I virkeligheten blir det mest arbeid– både rutinearbeid og skippertak. Mye av jobben er å finne ut hvordan praktiske oppgaver kan løses og så gjøre arbeidet.

Hos oss har vi plassert ansvaret for de særskilte arbeidsområdene på de enkelte styremedlemmene. Selve arbeidet kan vi gjerne hjelpe hverandre med, men ansvaret for at vi har både grep og sikring plasserer vi så presist vi kan.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Møter
Møter – med juging, lysbilder og en og annen «duggfrisk på to bokstaver» – er en sentral aktivitet i klubben. Det er tre viktige ting å nevne om møtene: De må ha emner som folk er interessert i, de må gjennomføres slik at medlemmene føler at de selv er aktive deltakere, og medlemmer må oppføre seg slik at nykommere føler at de er velkomne. Dette er to oppgaver spesielt for styret og en for samtlige medlemmer. Ingen av dem er lette.

I hvert halvår blir det gjerne tid til tre-fire møter og en ordentlig fest. Husk at møtene er klubbens viktigste ansikt. En klubb med gode sosiale rutiner er sterk og attraktiv. Dårlige møter eller svakt frammøte på noen møter i rekkefølge er drepende for klubbfølelsen. I perioder har det hendt at vi ikke har orket å arrangere møter på lang tid, gjerne i perioder med mye «viktig» styrearbeid, og etterpå har vi alltid angret på det. Med grundig planlegging unngår vi stevnekollisjoner med fotball på TV og lignende.

Vi diskuterer hva vi skal gjøre med «duggfrisk på to bokstaver». For voksne mennesker er det en positiv ingrediens i sosialt samvær. Samtidig vil vi skjerme barna og ungdommene mot drikke- og røykepress. Idrettsbevegelsen, som vi er blitt medlemmer av, er i prinsippet mot all bruk av dop og rusmidler. Vi bør nok etterhvert begynne med egne arrangementer for barn og ungdom, for å gi dem sterkere følelse av å høre til i klubben på egne premisser.

 

Turer
Vi har fine turer, og turene er viktige for «klubbfølelsen». De er som regel innrettet på å være lette og sosiale. Folk som foretrekker tunge, harde turer, drar på egne opplegg i alle fall, men hvis de blir med på klubbtur, er det nettopp for å ha det fint og trivelig.

Alle steder vi drar finner vi en teltplass som ikke er særlig langt fra bilvei. Og når vi skal klatre, er det noen som i all stillhet tar ansvar for å bli med dem som eventuelt ønsker seg kyndig følge. Det er gjerne turansvarlig i styret som sørger for at det er med noen som syns det er trivelig å hjelpe til på den måten. Det går an å få til uten at det blir for mye styr av det.

Vi har prøvd oss med seriøse opplegg med påmelding i god tid, men det ser ut som folk er allergisk mot å planlegge lenger enn værvarslinga rekker. Isteden tror vi det er best å konsentrere kreftene om å reklamere godt for turene på forhånd, med god info om attraksjonene, om hva det eventuelt koster og om hva det er lurt å ha med seg av utstyr. Så får vi heller improvisere litt underveis.

 

Kurs
Vi arrangerer kurs ganske ofte. Det får oss til å tenke mer på alt som har med sikkerhet og risiko å gjøre, og på hvilke metoder vi bruker. Instruktørene våre blir nødt til å holde seg oppdatert med hva ekspertene mener, og kunnskapen filtreres ut i hver krok av det lokale miljøet, enten folk går på kurs eller ikke.

Formålet med kursene er først og fremst å høyne sikkerheten for folk som i alle fall kommer seg opp i bratt fjell eller i kontakt med tau og karabinere. Derfor annonserer vi også kursene utenfor klatre- og klubbmiljøet. Ved å gi kursene en glans av «opplevelse», og ved å fokusere på sikkerhet og ved å stille lave krav til ferdigheter for å delta, når vi også fram til folk som kanskje drar på toppturer uten utstyr, eller som «blir med» venner på lett klatring uten at de kaller seg klatrere selv.

De som har blitt flinke innendørs uten å ha noe særlig utendørserfaring, er en viktig målgruppe. Det gjelder å få gitt dem respekt og kunnskaper før de prøver seg ute på egen hånd. For å få dem i tale, må vi selv vise respekt for det de allerede kan, og bygge videre på det, ikke behandle dem som nybegynnere.

For oss som har kommet godt i gang, synes vi det er spesielt viktig med kameratredningskurs. Dette, sammen med noen kunnskaper om skred, hypotermi og førstehjelp er viktigere enn klatreferdigheter og fint utstyr. En sjelden gang har vi også spesialkurs for is eller teknisk klatring.

De mest spesielle kursene krever at vi får eksperthjelp via forbundet, men ellers prøver vi å satse på at våre lokale instrukstører selv får opplæring og praksis, slik at de kan gi kurs på høyt nivå, og dette skjer også som regel i regi av forbundet. Det gjelder å dyrke instruktørene litt, med både respekt og frynsegoder, så vi kan håpe på at de fortsatt gidder å stille opp for oss andre.

Vi har erfart at det er med kurs som det er med turer: vi må unngå lange påmeldingsfrister, så får vi heller avlyse eller sende noen hjem hvis det dukker opp for få eller for mange. Instruktøren får eventuelt et avlysningshonorar som vi avregner på hele kursregnskapet.

Betalingen må skje før selene kommer på! Det er en brutal, men forståelig regel, og innkreving i ettertid er et ufyselig, uproduktivt arbeid.

 

Klippefelt
Klippefeltene gror vanligvis opp av seg selv, fordi mange ivrige klatrere ønsker å etablere egne ruter der det finnes egnet fjell. Feltene kan bli svært attraktive samlingssteder for klatremiljøet, og i noen tilfeller er klubber så å si oppstått rundt klatrefeltene.

Vi har forsterket et av feltene våre med både grillplass og en primitiv latrine. Bålbrenning ga både brannfare og stygge skader på trærne, og villbæsjingen ble etterhvert plagsom for alle. Søpla plukker vi opp etter hverandre, det fungerer bedre enn at «alle» bare tar med eget søppel.

Klubben har forøvrig et tvisynt forhold til klatrefeltene, for det følger også andre problemer med:

Fordi det bare er de beste klatrerne som lager ruter, blir det forholdsvis få gode lette ruter. Dette kan begrense rekrutteringen til utendørsklatring.

Fordi vi ikke kan regne med at hun som etablerte ruta fortsatt er til stede om noen år, når boltene begynner å trenge utskifting, blir bolteruter før eller senere klubbens uønskede og krevende vedlikeholdsansvar.

Det er allerede ved ruteetableringen ønskelig med et visst bokholderi for at fremtidige klubbstyrer skal kunne ha oversikt over hva som finnes av bolter og hvilken stand de er i.

Det er stadig saklig grunnlag for uenighet om hvorvidt ruter skal beholdes slik de ble skapt, om de senere skal sikres bedre eller om "unødvendige" bolter eventuelt skal kappes bort.

All konsentrert bruk av utendørsarealer medfører slitasje, erosjon og interessekonflikter med grunneier og andre brukere. Klippefeltene er derfor en mulig kilde til dårlig PR for oss alle.

Klubben har heldigvis noen ildsjeler som rutinemessig tar på seg å rebolte det de rekker over av gamle bolteruter. Klubben sørger for å dekke kostnader for utstyr, limbolter og slitasje på personlig utstyr, og ellers sørger vi for å nevne dem i samme åndedrag som instruktører og turledere de få gangene i året vi likevel tar oss tid til å hylle hverandre.

 

Blad
Vi har selvsagt et klubblad. Det kommer ut seks-sju ganger i året og er svært viktig for å holde klubben sammen. Det å ta bladet ut av postbunken og åpne det (eventuelt med stor spenning og skjelvende hender) er det eneste klubbarrangementet som samtlige klubbmedlemmer er med på, hver gang.

Forsiden og baksiden er dessuten viktige plakater for klubben overfor lokalsamfunnet. I tillegg til de eksemplarene som går til medlemmene, kopierer vi opp nok ekstra til at vi kan legge ut en god del gratiseksemplarer rundt omkring: i forretninger, på kontorer og i idrettsanlegg. Vi har også en ekstra adresseliste med folk, klubber og institusjoner som får bladet tilsendt gratis. Alt dette gjør vi fordi vi regner med at vi har igjen for det i lengden, på den ene eller den andre måten.

Klubber med flere hundre medlemmer kan godt bruke et ordentlig trykkeri, men i vår lille klubb blir det for dyrt. Derfor har vi gjort en hyggelig uformell avtale med rådhuset, hvor de har bygdas mest avanserte kopimaskin, som kopierer på begge sider i en vending. Dessuten har de stiftemaskiner som rekker helt inn til ryggen på et A5-hefte (brettede A4-ark).

Noen triks har vi lært oss, for å lage bra blad med minst mulig arbeid:

Det er lettere å lage originalsider på papir en og en enn å prøve å bygge opp hele bladet i Pagemaker eller lignende programmer. Det er vanlig å arbeide med A4-originaler som i kopieringen blir til A5.

12 punkts Times eller lignende er det minste vi bruker til brødtekst på originalene, det blir 8,5 punkts skrift etter at det er forminsket. Helvetica eller lignende passer bedre til overskrifter eller få, frittstående ord. Bruk to eller tre spalter for å få korte linjer, som er mye lettere å lese.

De faste grafiske elementene, som tittelhode og enkelte overskrifter som skal gå igjen fra gang til gang, lages som hovedoriginal og kopieres i kopimaskin og limes inn på de enkelte sidene etter behov, inntil vi har tid og ork til å lage nye eller forbedrede versjoner.

De faste spaltene, som for eksempel lister over styremedlemmer og medlemsbetingelser, ligger som ferdig formaterte datafiler, slik at det er lett å korrigere detaljer og ta ny utskrift til hvert nummer.

De relativt faste, men likevel variable opplysninger og tekst for forside og bakside ligger også som faste datafiler, hvor det er lett å endre utgavenummer, og hvor returadresse og «B-post» har fast plass.

Viktige faste sider er for eksempel kronologisk liste over alle kommende arrangementer, og korte beretninger om alle arrangementer som har vært siden sist.

Amatørfotografier i dårlig gjengivelse er som regel triste, men selv dårlige tegninger er som regel morsomme, særlig når man kjenner tegneren!

Skriv det meste av bladet i klartekst, slik at leseren ikke behøver å vite tingene på forhånd for å skjønne hva det handler om. Internhumor fungerer sjelden på klubbnivå.

Presenter klubbens styre og gjerne noen medlemmer med navn og bilde (her er amatørfotografier bra nok!), slik at nye medlemmer raskere finner ut av det.

La det boble og blomstre på flere nivåer, det kan godt være bittesmå tegninger i margen og fingerte rubrikkannonser. Lag kollasjer, sett inn kopier av ting fra andre trykksaker, kopier fergebilletter, kaferegninger og eventuelle ekte blodflekker for å vise hvor brutalt det jammerisset var. Stjel tegnede striper fra avisa og bytt ut teksten i tekstboblene.

Gå på konkrete personer for å få dem til å skrive og fotografere! La hver enkelt som skriver utfordre en annen til å skrive!

Vanlig kopipapir (70-80g/m2) er best til sidene som skal være inni, mens lys beige kartong i ca. 120-150g/m2 er det proffeste omslaget. Omslaget kan være vanskelig å få gjennom enkelte kopimaskiner, prøv dere fram!

Istedenfor å håndskrive adresser, eller å printe etiketter som så settes på manuelt, går det an å printe direkte på konvolutter i alle laserskrivere, selv om de kanskje må mates inn manuelt i små bunker. Hos oss har vi lagt inn klubblogo og returadresse som header og footer i samme slengen. Det er mange måter å gjøre dette på, selv på en enkel datamaskin.

Prøv dere fram for å finne ut hva som funker. Å sette bort layout gir sannsynligvis et ryddig, men kjedelig resultat, mens en synlig ring etter en kaffekopp på en originalside gir bladet karakter!

 

Innendørs klatrevegg
Vi har fått bygget en innendørs klatrevegg! Det er selvfølgelig fint for hver enkelt av oss, men det er først og fremst for klubben det er kjempebra. Nå ser vi hverandre mye oftere, og vi har fått følelsen av at klubben tilhører de aktive på fin måte, mens det før var styret og medlemslista som «var» klubben.

Heldigvis var det ikke noen konkurrerende innendørsvegg i mils omkrets, så vi visste det ville være mulig å få gjort en del arbeid på dugnad. Men vi var likevel avhengig av hjelp og støtte utenfra, så vi gjorde et overslag over hvilke allierte vi kunne skaffe oss:

Kommuner bruker mye penger på idrettsanlegg, fordi det er god investering i trivsel og helse og «forebyggende miljøarbeid». Det var viktig, men ikke lett, å overbevise både politikerne og folkene i adminstrasjonen (vi snakket med alle, mange ganger) om at klatring er svært attraktivt for barn og ungdom, og at de som begynner å klatre, aldri begynner med slike stygge ting som de helt sikkert ville begynne med ellers.

Det var nødvendig å finne ut om veggen skulle være et kommunalt anlegg med dugnadsstøtte fra brukerne og pengebidrag fra næringslivet, eller et privat anlegg med kommunal støtte. Vi fikk til at kommunen skulle betale det meste og eie det hele, mens vi bare tar ansvar for drift og håndtering av kommunal driftsstøtte.

Vi snakket med også styrene i de andre idrettslagene og fortalte dem hvordan de kunne la sine medlemmer prøve klatring for å bryte barrierer og styrke evnen til å tåle press og krevende situasjoner, og at våre barn og ungdommer kanskje kunne bli med dem på ulike aktiviteter. Det var faktisk et hjørne i den lokale håndballhallen som såvidt hadde plass for en klatrevegg.

Vi snakket med idrettsrådet, som er et kontaktforum mellom idrettslagene og kommunen, om hvordan vi kunne gå fram, med særlig vekt på å utnytte deres enorme erfaring og klokskap med hensyn til organisering og drift av idrettslag i en kommunal sammenheng. Etterhvert ble de også tilsvarende innstilt på å støtte vårt idealistiske lille pilotprosjekt for kommende idrettstalenter og annen rotløs ungdom.

Skolesjefens kontor og et par lokale rektorer var ikke fremmed for at klatresporten kunne anvendes både i kroppsøving, friluftsliv og naturkunnskap, og det ville slett ikke være dumt å få litt mer aktivitet i en av gymsalene, hvis det var plass.

Sosialsjefen, som rutinemessig bruker ganske store summer på aktiviteter og tiltak for mennesker som ikke får til så mye uten hjelp, mente at det godt kunne tenkes at både omsorgsgivere og -brukere kunne bli betalende brukere av et eventuelt anlegg. Kanskje det også var mulig å bidra med prosjektmidler til noe nødvendig kursutstyr, for å dyktiggjøre noen av støttekontaktene.

Vi oppdaget noen viktige retningslinjer: Kapasitet er viktigere enn kvalitet, og høyde er svært dyrt. Alle kategorier klatrere kan til nød klare seg med billige kryssfinerpaneler så lenge det er nok klomutre for de flinkeste og nok bøttetak til nybegynnerne og mosjonistene. Høyde er imidlertid en kostbar luksus som ikke gir øket kapasitet eller mer avansert klatring.

Det er horisontal utstrekning som bestemmer hvor mange som kan klatre samtidig, og det trengs noen meter for å få plass til nok folk til at det blir et trivelig miljø ut av det. Heldigvis er det slik at buldring både er seriøs trening for eliten og den eneste form for selvstendig klatreaktivitet som egner seg for barn og nybegynnere. Høyde gir nok mer variasjon og opplevelse, men også tilsvarende dyrere klatring, fordi det blir flere kvadratmetre uten at kapasiteten øker.

Alt i alt, med klatrevegghåndboka til forbundet, en god del dugnadstimer og velvillig hjelp fra lokale fagfolk (arkitekt, bygningsingeniør, snekker og et mekanisk verksted) ble det fin vegg. Til slutt ble veggen dekorert med noen store firmalogoer, som allerede har fått god eksponering, både på bilder i lokalavisa og som fradragspost i byggeregnskapet!

 

Forandringer
Etter at vi fikk bygget innendørsveggen, har vi merket en viktig endring i klubben. Vi er plutselig blitt flere, og de nye er forskjellig fra de gamle. En del av dem som nylig er blitt aktive innendørs, sier de er fornøyd med det, de har ingen ambisjoner om å bli fjellklatrere. Noen av dem går turer i fjellet, gjerne toppturer, kanskje med et tau i ryggsekken, men de ser ikke på seg selv som «fjellklatrere».

Likevel er de entusiastiske medlemmer av klubben og tar tillitsverv på linje med andre. Dette er et sikkert forvarsel om framtida. Innendørsanlegget, som de seriøse utendørsklatrerne ønsket seg som et supplement, er blitt hovedarena for mange av de nye. Dette kommer til å prege medlemsmassen i klubben, og etter hvert kommer det til å prege styret og selve klubbens perspektiver og prioriteringer.

Hva vi syns om det? Vi er mest opptatt av at de som begynner å klatre ute, skal ha respekt for faremomentene og nær kontakt med erfarne klatrere, slik vi alltid har sagt. Ettersom de fleste som nå prøver seg ute, kommer fra innendørsmiljøet, står det helt klart for oss at det er viktig å ikke splitte klubben, slik at tøffingene får en klubb for seg selv. Hvem skulle da sette respekt i ungdommen, og hvem skulle ta dem med ut på tur? Og ville vi ikke da blitt gjester istedenfor vertskap i innendørsanlegget vårt?

Innendørsklatring er kommet for å bli, og det kan vel tenkes at det blir en større sport enn klippe- og fjellklatring. I denne situasjonen vil alle parter være tjent med at vi holder oss sammen i én klubb. Da unngår vi å doble arbeidet med å drive klubb, vi beholder vår innflytelse over ungdom og nybegynnere, og vi får et mye bredere rekrutteringsgrunnlag for utendørssporten. Alt vi behøver å gjøre er å være til stede innendørs også og sørge for at utendørsklatring og friluftsliv fortsatt er synlig og attraktiv for disse mulige rekruttene.

Det er bra for en klubb hvis et medlem er med på en berømt ekspedisjon til fjerne fjell, men det skulle heller ikke være uten betydning for en ungdom å være i samme klubb som de voksne tøffingene som går ny rute på elleve taulengder med bivuakk i nordveggen på den lokale Styggtind og får bilde i avisa og omtale i skolegårdene. Dessuten er det triveligere å være tøff utendørsklatrer når det også er noen innendørsklatrere som vet om det. Så inntil videre tror vi at vi trenger hverandre, både innendørs- og utendørsklatrere, gamle som unge.

Vi må bare fortsette å ta tillitsverv, være instruktører og rollemodeller, og vi må sørge for at historiene, bildene og utstyret vårt forblir viktige deler av miljøet i innendørsanlegget. I beste fall vil innendørsveggen forbli base og klubbhus for utendørsklatrerne på en måte som utendørsklatrerne har nytte av, og som innendørsklatrerne kan være stolte av.